Jeg har endelig foreviget et av de mange ekornene som lever i området. Plassen rett utenfor stuevinduet er favorittstedet, ettersom vi har fôringsbrett til fuglene der. Munti har dermed skaffet seg en ny form for aktivisering – sitte klistret til vinduet og håpe at det kommer et ekorn Enda har han ikke tatt fart og skallet i vinduet, men jeg regner med at det bare er spørsmål om tid!

Ellers koser vi oss på ski om dagen. Ikke er det for kaldt nå, så det er faktisk levelig ute! Jeg tok med kameraet i går – mest pga dere! Svart hund og hvit snø er jo ikke den beste kombinasjonen, men dere kan se litt av de løypene som vi har til rådighet. Veldig fint!

Tiril i løypa

Robin nyter snøen

Og her er litt av Carlton college! Bakken nedenfor bygningen er et yndet sted for å ake.

Dette er da Dr Holms første blogg-innlegg. Har endelig gjort noe som ikke var jobbrelatert. Heidi var jo på medlemsmøte i den lokale retrieverklubben. Der kom det frem at Horse and Hunt skulle ha noe de kalte European shooting, og siden de trengte retrievere så var ikke jeg sen med å melde meg. Ringte dit på morgenen og fikk beskjed om å møte ved baren i kjelleren kl 13. Som sagt så gjort. Det var da bare å hive seg ut i det og gå rundt og introdusere seg selv. Kjente ikke en sjel, men heldigvis var de ganske imøtekommende.

Det var totalt 20 poster med to til tre skyttere pr post. Arrangøren trakk hvilke apportører som skulle begynne på hvilken post. Skytterne roterte så fra post til post og som hundefører fulgte man sine skyttere hele tiden. Jeg fikk tre skytter å holde orden på. Deretter bar det av sted til selve jakten. Jeg var litt spent ettersom jeg ikke helt hadde fått klart for meg hva slags jakt det skulle være – drive, walk-up eller noe annet rart. Og noe annet ble det – faktisk noe helt annet.

De 20 postene var rundt en liten skogkledd ås. Vi posterte ut og etter noen minutter hørte vi jakthornet – jakten var igang. Plutselig begynte det å komme duer og fasaner ut av skogen, bølge på bølge. Her var det bare å sende hund. Tiril jobbet kontinuerlig i ca 20 min til det ble blåst i jakthornet igjen og det var på tide å forflytte seg til neste post.

De som kjenner meg har hørt historien med 18 – 18. Uten å gå inn på den så innebar den 18 skutte og apporterte fugler. Her hadde vi i løpet av de 20 minuttene ca 30 fugler nedskutt og 20 fugler apportert. Men i steden for å jobbe med å få inn de resterende 10, så fikk jeg beskjed om å gå til neste post. Det var ikke så nøye med å få inn alt viltet. Slik fortsatte det. Ved en post var det ikke så mye fugl som kom, så jeg sendte Tiril ut på søk bak oss. Det endte med at når vi så skulle rullere til neste post igjen så hadde Tiril hentet inn mange stivfrosne duer fra forrige jakt.

Og ikke nok med det. Etterhvert så jeg hvor fuglene kom i fra. Det stod tre mann i skogen og kastet duer og fasaner ut av bur. Så dette var European shooting!

Så også at de andre med hund valgte ut hvilke apportert de sendte på – det var altså kun en trening for de, ikke en jobb hvor alt skal inn. Fra Sverige og Danmark er jeg vant til at viltet skal inn, og at man er der for å jobbe ikke for å trene hund. Ingen unntatt jeg sendte huden kontinuerlig.

Konklusjon: human jakt og moral var et ikke-tema. Rent hundemessig hadde jeg og Tiril fire spennende timer. Skytterene var gode og vi hadde noen krevende apporter i vanskelig terreng.

PS: Den apportøren som stod nærmest oss var en puddel! En ting er sikkert – min neste hund blir ikke en puddel.

I går var det medlemsmøte i Lake Country Retriever Club som blir lokaklubben vi tilhører. Jeg hadde bestemt meg for å dra på det møtet og snakke med forhåpentligvis mange hyggelige mennesker! Ettersom Bjarne var på en 2-dagers tur med en ny selger i firmaet, måtte jeg reise alene. Jaha, alltid artig å komme på sånne sammensveisede sammenkomster mutt, putt alene? NOT! Men, jeg mannet meg opp og dro. Møtet skulle være på Minnesota Horse and Hunt Club Grill, og mange eldre menn i grønne klær var synet som møtte meg når jeg entret lokalet (forsåvidt ikke noe nytt for meg!). Etter å ha pustet dypt inn, gikk jeg bort til nærmeste mann og spurte etter sekretæren. Nytt medlem, sa jeg. Jada, ingen problem. Fikk prate med Lance jeg, og han husket meg jo godt (har vel sendt en god del mailer til han om kjøp av fugl og diverse ….)

Møtet startet og innholdet kunne like godt vært på sakslista til Jaktkomiteen i Oslo. De samme sakene, like mange skrytehistorier av egne hunder, like mange oppgitte styremedlemmer om alt som burde gjøres, og dere vet… Likevel var det artig for meg. Jeg måtte presentere meg selv, og fortelle at jeg hadde 3 flatter! Ikke akkurat vanlig i dette miljøet. Men, de tok det godt opp. Labradorfolket hadde selvfølgelig den uendelige kranglinga om gule eller svarte hunder er best, men her synes det som om gult var det mest gjeve. Sånn kan det gå!

Etter møtet var over, kom det flere bort og pratet med meg. Sånn er nå amerikanerne flinke da. Mistenker at de har «smalltalk» som obligatorisk fag på skolen. De ønsket oss i hvertfall velkommen, og fortalte en del om Hunting Testene. De arrangerer en dobbeltprøve i mai og en i juni. Muntis terminliste er derfor allerede banket. Nu jävlar – her skal det trenes med vilt!

Ellers var det invitert en dude i løpet av våren som skulle komme å prate om hunders atferd og «gentle» treningsmetoder! Kanskje det ikke er så halvgærent i denne klubben likevel?

Jeg gleder meg allerede til våren kommer, for da blir det faste treningstider på området til Horse and Hunt Club’en. Er vist veldig fine områder å trene på der.

/Heidi

….i Northfield er dannet! Ski ble kjøpt på lørdag, og vi skal hente dem på onsdag – ferdig preppet og klar for tur! Vi dro opp til Hoigaard’s (hele staten er jo skandinavisk, derav navnene) som selger både langrennsski, slalomski, snowboard osv. osv. Jeg fant en billig-pakke med Atomicski og synes at jeg hadde gjort et godt varp (det er jo måte på hva som kreves av kvalitet til mine ski-ferdigheter…). Bjarne var i utgangspunktet ikke helt sikker på om han skulle kjøpe ski, men hvem kom ut med de dyreste greiene??? Sånn er det ALLTID! Her prøver jeg å være økonomisk og greier, og så begynner han med kommentarer som; «nei, de Atomicskiene synes jeg hadde for dårlig spenn (ja vel??). Tror heller jeg vil ha de Madshusskiene..» Det er type, vet du! Regner med at det hele springer ut fra hans karriere som skiløper på Sparbu IL, gutter 10 år – eller noe

Uansett, jeg gleder meg til å prøve nyanskaffelsen. Løpene rundt i parken blir kjørt opp ofte, og er nå helt supre. Det blir noe annet enn å jabbe rundt til fots! Bikkjene er rimelig i støtet om dagen også, så jeg tror jeg skal få mamma til å sende over strikkene og magebeltet. Det er ikke akkurat lett å få tak i her, selv om de hadde nomeseler og strikker på den skibutikken.

Ellers har vi endelig fått IP-telefon. Det er snedige greier. Ringer jo til Norge som innelandssamtale, og vi har lurt et par stykker på den måten! Jon Andre måtte bite i seg både den ene og andre kommentaren når Bjarne dro i gang DEN inn-trønder dialekten og latet som han var en bonde fra Stjørdal som skulle kjøpe to stk. flatvalper fra kennel Flatgarden! Ha-ha, vet ikke om Mr. Breivik ennå har fått tilbake normalt blodtrykk Moro, var det (synes jeg da…).

På lørdag var vi ute på «stampuben» vår, The Contented Cow. Denne gangen var det litt yngre klientell, og bra musikk. Bra sted, og siden det er engelske eiere er det mat og få kjøpt også. Neste gang blir Sheperd’s Pai, tror jeg. Vi hadde som mål å være litt ugne på søndag m/planlagt sløv filmdag på sofaen, og det klarte vi.

/Heidi

Etter å ha bodd her i drøye 3 måneder, så har lengselen kommet etter norsk mat! Det hadde jeg ALDRI trodd jeg skulle innrømme . Som en av de som har ledd høyest og råest over alle som tar med geitosten på sydenferie, har jeg nesten havnet i samme gruppe…?! Æhhhh!!! Vel, vel, unnskyldningen må være at mattradisjonene er ganske annerledes enn hjemme, og spiser egentlig noen her fisk???? Neppe. At vi er skjemt bort med fersk fisk, og annen sjømat i Norge, merkes med andre ord . Så, nå står bestilling av diverse norsk mat på programmet. Flere hjemmesider som selger og sender mat rundt om i USA. Det blir vel mest julemat nå, så vi får litt julestemning. Jeg har også store planer om å invitere til en kveld med norsk julemat. Etter at vi har fortalt skrekkhistorier om fårikål, lutefisk, gravfisk og smalahove, så kommer det antagelig ingen

Ellers er det full vinter her! I dag var det rene påskestemningen med 6 kuldegrader, strålende sol og masser av nysnø. Bikkjene koser seg verre, og baser rundt når vi går tur. Jeg teller faktisk på knappene om å kjøpe meg ski. Vi tok ikke med skiene, men nå er det skikkelig fint føre, og de kjører opp mange av gangveiene med skuter…. Jeg teller fortsatt på knappene, men det går jo alltids an å selge de skiene før vi reiser hjem igjen. Vi får se!

Neste torsdag skal jeg begynne å ri – på rideskole!! Jeg fant ut at det er ca. 20 år siden jeg SLUTTET på rideskolen på Ekeberg, og da hadde jeg ridd lenge…. Jada! Etter å ha holdt på med travere i mange år, fant jeg ut at nå var tiden inne for å lære å ri igjen . Jeg har ytret ønske om å lære å ri western stil, men vi får se hva de kan tilby. Jeg har i hvert fall grini meg til en plass på en voksen-gruppe, så jeg ikke sinker alle fjortisene… Gleder meg som en unge!

Bikkjene har nå også blitt amerikanske – vel på papiret i allefall. Papirmølla med bilder, og erklæringer fra NKK og diverse gikk faktisk veldig greit å få til. 2 uker fra vi sendte papirene til vi fikk mail om at ting var greit, er jo en positiv overraskelse. Nå er det bare å sjekke terminlista! Har sett at det er en utstilling i St. Paul i midten av januar, så vi får se om Robin har grodd pels eller om Munti har satt seg litt mer…

/Heidi

Nå har vinteren definitivt kommet! I går lavet snøen ned i mange timer, og etterlot seg mellom 5 og 10 cm snø på bakken. At det begynte å regne ut på kvelden la vel en liten demper på opplevelsen, for plussgrader var det ikke… I dag tidlig våknet vi til skikkelig skareføre – lite heldig for hundene å løpe på. Bilene rundt var blitt helt dekket av panseris, så det var en og annen som hadde en liten opptingingsjobb å gjøre.

Ellers har helgen blitt brukt til å gå lange turer – hver for oss… Ikke så hyggelig som det kunne ha vært; opphavet bak den idéen heter Tiril og grunnen er at hun er høyløpsk. Damen synes det var på tide med ny løpetid drøye 4 mnd. etter forrige gang! Vi håper det bare er pga flytting og litt forvirring over miljøskifte. Gutta har til tider vært litt håpløse og ha i hus, men alt i alt har det jo gått ganske greit (eller; spør Bjarne om han synes det var greit i natt når jeg storma opp og brøla «Robin, hold kjeft!» så hele nabolaget hørte det ). Undertegnede har litt dårlig tålmodighet når det kommer til tynn piping/pistring…

I går måtte jeg også til pers når det gjaldt kakebaking. For de av dere som ikke kjenner meg så godt, er ikke akkurat mellomnavnet mitt «kokk», og rekorden når det gjelder å IKKE få gjærbakst til å heve er nok jeg innehaver av Men, ettersom jeg hadde tapt familiens store veddemål; hvem kommer høyest på tabellen av RBK og VIF i 2007-sesongen, måtte jeg altså til pers… Veddemålet gjaldt en gulerotkake funnet i Jamie Olivers kokebok! Med litt hjelp fra kokken i huset, ble det faktisk en suksess!! Såpass bra smakte det, at den også kan gjentas til en annen gang. Juhu, litt stolt!

Ettersom det er 1. søndag i advent tenkte jeg at jeg skulle kjøpe inn noen lys og lage en slags adventslysestake. Det ble litt mer vanskelig enn jeg hadde trodd. Det er ikke tradisjon for å ha det her, og vanlige lys er LITT håpløst å få tak i (luktelys, derimot…. se forrige innlegg). Resultatet ble lilla lys fra den organiske matbutikken, og granbar fra naboen! Bjarne og jeg gikk på granbar-slang i sta når vi gikk kveldstur med bikkjene…! Vi hadde utstyrt oss med saks, og slentret litt tilfeldig rundt flere fine trær som pekte ut mot gata. Bjarne ekspederte raskt; klippet av en passe topp og stappet hele greia inn under varmedressen… Om vi ikke blir sett på som rare fra før (går tur med hundene i varmedress), så er det vel definivt et faktum fra nå av (om noen så vårt lille stunt, med andre ord!).

Jeg har også sporet opp noen oppdrettere i nærheten som har ender og fasaner til salgs! Neste mål er å kjøpe en gammel fryser som kan brukes til vilt. Eller, kanskje vi skal gjøre et varp og kjøpe et todelt kjøle -og fryseskap og ta en Vibeke? Øl og snus i kjøleskapet, vilt i frysern… Kjenner vel en som stemmer for siste forslag!

/Heidi

Det var nå godt å komme hjem igjen da… Føler meg veldig gammel og satt når jeg sier det høyt til meg selv, men det er noe med å sove i sin egen seng! Og et kapittel for seg er jo amerikanernes dyne-vaner. Lag på lag med dynetrekk, teppe, enda et teppe… kanskje enda et teppe når det blir riktig kaldt? Ikke vet jeg, men hvorfor de har det sånn aner jeg ikke. Skjønner jo tegninga når man bor i et land hvor vinteren ikke akkurat er kald, men her hvor det er som hjemme… Jeg sier ikke mer Deilig var det i hvert fall å komme hjem til hver sin dyne!

Thanksgiving ble bespist hos sjefen til Bjarne. Det var et grande måltid med hele familien i kaotisk forening. Nedtelling og 7 kokker på kjøkkenet. Litt hektisk på slutten, men det ble kalkun, stuffing, mashed potatoes, sweet potatoes, pickles, gravy, osv. osv. osv. Og til dessert; pumkinpai og epplepai. Viste dere forresten at de selger pumpkinpai-lys? Altså luktelys med pumkinpai lukt… Hvis noen er interessert, så kan jeg sende. Mange andre merkelige luktelys å få kjøpt også. Egner seg kanskje på do? Jeg vet ikke altså, jeg har boikottet alt som heter luktelys og våtservietter – for det er liksom livet til mange her borte. Det var en lang avsporing. Men, thanksgiving var en høydare! Veldig god mat, og du verden så mette vi ble… Skikkelig julaften-følelse.

Dagen etter forsøkte vi å skremme noen fasaner igjen. En fugl ble skutt. Resten vi så var høner, og de er det ikke lov til å skyte. Bikkjene koste seg likevel. Tiril jobbet igjen som en helt, og kom hjem med borrer over nesten hele kroppen…. Jeg skjønner nå hvorfor de fleste kutter ut flatten som jakthund i områdene her, for det er et herk å få ut. Nå er orange jaktvest innkjøpt sånn at det meste av pelsen er dekket!

Ellers har julehysteriet begynt i butikker og på TV. Dagen etter thanksgiving er vistnok starten på juleshoppingen. I år slipper vi alt dette, og det er faktisk deilig! Jeg skriver ikke hva vi skal finne på for noe annet, for litt hemmelig må det være for familien Vi skal forresten feire jul i en skikkelig tømmerhytte. Vi lette rundt på nettet og fant diverse hytter til leie. Etter mye om og men bestemte vi oss for en hytte noen timers kjøring nordover. Så veldig bra ut. Skal finne den linken og legge ut så får dere se. Hytta har boblebad og stor peis så standarden er nok litt annerledes enn vi er vant til

Prøver å trene litt hver uke med Munti også. Nå har derimot vinteren kommet, og i dag har det vært nesten 10 kuldegrader ute og da frister det ikke mye å være ute og trene hund Jeg er glad jeg tok med varmedressen, får nok god bruk for den framover. Uansett, den lille økta vi hadde i dag gikk fint! Jeg må glise av hvor lik han er Tiril i mye. I dag la jeg ut lange fremadsendinger. Lura ut 3 stykker etter hverandre og viste han den siste jeg la ut. Den første var jo veldig lett å huske for han, mens andre gangen jeg skulle sende ut var han jo litt mer usikker ettersom han ikke hadde sett flere. Han løper ut ca. 20 meter før han begynner å bli litt i tvil, og så starter kenguruhoppinga framover…! Spoing, spoing med ørene rett til værs Så jeg oppmuntrer han med et par ja, og da legger han seg på og springer videre utover. Dyktig hund! Deilig med en som bare fortsetter selvom han er litt i tvil. Vi gav oss der vi da Setter inn et stjernebilde som Tove tok av han når vi var på Flatmästerskapet i august. Tusen takk for bildet Tove!

/Heidi

Jeg er glad vi foreviget vår første dag i Sør-Dakota med det fantastiske været. Dagen etter våknet vi med snø i været og kald vind. Været er noe USTABILT på disse traktene. Men, litt facsinerende likevel, og ikke minst er man jo glad for at man bare er på besøk og ikke skal bo her til vinteren….

Vi prøvde oss på noen fasaner første dagen vi var her, men uten resultat. Vi gikk i områder som er åpent for alle og enhver – vanligvis er det turområder, men i jakttidene er det fasanjakt som gjelder. Enorme områder å jakte på selvfølgelig, men veldig åpent uten noe vegetasjon. Ettersom det har vært tørke i SD i 7 år nå, er det måte på hvor mye gresset vokser. Jeg tror (med vekt på TRO) at området vi gikk på ble litt for åpent for fasanene. Ingen ting å gjemme seg i. Men, vi hadde jo en fantastisk fin tur i det fine været, og hadde med mat og drikke. Herlig å gå med hundene og se hvordan de jobber. Tiril er jo stødigheten selv. Gjør jobben hele veien, og ingen tvil hos henne hva vi er ute etter. Litt motløs etter noen timer uten spor etter fugl, men hun durer og går. Litt som en duracell-kanin Robin ser ikke poenget med å søke i åpne områder uten noe påvirking… Jeg hadde neste glemt hvorfor han går under navnet «Puddingen» en stund, men det slo meg igjen disse dagene. Jaktlyst er overvurdert, hilsen Robin Munti var med for første gang, og han skjønte ikke stort hva vi drev med! Men, dette blir nok bra til neste år. Han jobber i vei, og lar de andre hundene stort sett være i fred (med unntak av noen rykk i håp om å få med de andre på lek!). Litt av og på, og ikke veldig systematisk, men veldig kvikk og ligner på sin mor da…. Er jo lov å håpe

Dagen etter var jo som sagt været noe annerledes, men det var da vi var nærmest fugl – og hare. Vi gikk i et annet området enn første dagen, og der var det mer vegetasjon. Etter å ha gått en god runde uten å støkke opp fugl, var vi i ferd med å gå hjem da Munti nesten tråkket på en hare! En kombinasjon av overrasket skytter, og ung hund som ikke stopper å fløyte løpende etter hare – ble det med opplevelsen, kan man si

Kort tid etterpå fløy det opp et rypekull, hagle ble avfyrt – og fugl ble truffet – men, ikke nok at den falt… Så det var vår gevinst etter et par dager med uhøytidelig jakt. Gøy var det likevel! Vel, det får stå for min regning, for Bjarne var ikke veldig blid etter den hare-episoden..

Før vi dro fra ranchen måtte jeg selvfølgelig være med å kikke på grisene. En tur i fødeavdelingen var høydepunktet, og Duroc-griseunger er spesielt søte synes jeg da! På bildet soves det seriøst…

Så bar det i vei østover igjen mot Minnesota. Thanksgiving stod på programmet hos kollegaene til Bjarne i Harmony. Big happening, som vi har skjønt. Oppdatering om det følger…

/Heidi

På søndag pakket vi bilen og dro til Norsvins ranch i Sør-Dakota. Ranchen ligger i Haakon County hvor det bor i underkant av 2000 personer. Tørre fakta om staten finner dere her. Får dere assosiasjoner til navnet Haakon og tenker at det har noe med Norge og gjøre, så stemmer det. Staten er oppkalt etter Haakon VII (vår gamle konge).

SD viste seg fra sin beste side når vi kom nedover, og bildene under viser noen glimt av vår første dag her;

Det begynner å åpne seg opp, ja! Uttrykket har blitt en gjenganger etter at Bjarnes kollega var i SD for første gang… Rett fram og rett fram, mil etter mil, og så flatt at man kan se uendelig langt avgårde. Cruise-kontroll er i hvertfall fine greier

Norsvins ranch, sett fra huset vi bor i mens vi er her.

Hundene er endelig på landet igjen! Litt større plass og løpe på enn de er vant til… Tiril i farta.

Muntis store hobby har vært å dra opp mais-røtter. Ta godt tak, dra opp – og riste godt!

VI kjørte en tur på Ashcreek road. Er ikke dette indianer-land, så vet ikke jeg…

Vanlig skilt å se i Haakon County.

Fylle opp tanken på den lokale bensinstasjonen hvor man i tillegg til bensin kan kjøpe øl (som skiltet sier), og hente posten. Ettersom det er forbudt å selge øl på et postkontor, fikk nok myndighetene noe å tenke på i dette tilfellet – men, fornuften seiret??

Og så var det kveld etter en fantastisk dag hvor det var 10 grader, strålende sol og VINDSTILLE… Det er noe uvanlig i traktene, som dere skjønner!

Mer kommer – flere bilder også.

/Heidi

Munti og Tiril debuterte på utstilling i USA i dag. Kort fortalt ble det ingen lykkens dag og poengsamling til CH for hverken mor eller sønn! Selv om utgangspunktet var og kikke på hunder og snakke med folk har man jo merkelig nok ambisjoner…

Munti fikk 1. premie og var eneste hund i «Puppy Dog», men ble ikke plukket ut som vinner av vinnerklassen. Noen rangering blir jo ikke gjort videre, og ingen kritikker skrevet – så jeg aner ikke hva dommeren synes. Han kunne dog ha oppført seg bedre – synes jeg! Selv etter å ha trent på å løpe pent i bånd i noen uker, er han fortsatt veldig ukonsentrert og viser seg ikke alltid fra sin beste side… Han står ikke direkte med et ben i hvert hjørne heller og krever en del handling, men, men! Vi har ikke gitt oss altså – synes han har såpass mye bra at jeg vil forsøke igjen.

Tiril fikk 2. premie. Merkelig nok kikket dommeren på bittet her også… Ikke kjenner jeg så mange flat-folk her enda, og ikke vet jeg hvor direkte man kan spørre om saker og ting – men, hvis jeg blir kjent med noen vil jeg vel høre om det er noen dommere som er bedre å stile for enn andre! Jeg pratet med hun som hadde BIR-hunden, og hun kommenterte det med at «så det er ikke bare her dommerne er opptatt av detaljer» – når jeg fortalte at de var opptatt av bitt i Norge også. Jeg får vel ta det som et tegn på at ting bedømmes omtrent som hjemme. Derfor blir det nok ikke så mange utstillinger på Tiril i framtiden. Hun får heller vise framlabbene på hunting tester!

Så, hva synes jeg om flat-miljøet i Minnesota? Vel, det som slo meg er at det er MYE skitsnakk (som en trønder ville sagt det!) eierne i mellom. Jeg hadde vel vært inne i hallen ca. 10 minutter før jeg fikk første leksjon om hvem som var idiot og hvem som var genial. Litt lang i maska, kan du si… Har også fått høre av andre i USA at avdelingen her er ganske splittet, og det er jo dumt! Vet ikke om ting bare eskalerer fordi det er en liten rase, men vi får heve oss over det. I tillegg var det vel ikke akkurat mange som spurte oss om hundene våre. De pratet dog MYE om sine egne hunder, men det er vel sånn det er. De var bare hyggelige altså, men veldig amerikansk-hyggelige – man kommer liksom aldri inn i kjernen av noe – vanskelig å forklare

Men, nå er den halvdårlige dagen på utstilling glemt! Nå driver vi og pakker og er på vei til sør-Dakota. Vi tar med pc og kamera, og jeg skal forsøke ta noen bra bilder. Værmeldingen er god; de melder 10-15 grader, hagla og skudd er på plass, så vi gleder oss til turen! Håper vi kan få lurt noen fasaner.

/Heidi