Dressurkurs – the american way!

Da har Munti og jeg debutert på valpekurs i Northfield, og det må sies å være en annerledes opplevelse enn man er vant til! Vi møtte opp på kontoret til Mary Malone som ligger i sentrum, helt nede ved elven. Og siden Heidi er den gode nordmannen hun er, møtte hun selvfølgelig opp med nok av klær (er det noe vi hundeeiere har, er det vel det…). Og så viste det seg at vi skulle være inne Om det skal fortsette sånn alle kveldene, vet jeg ikke helt – men, første økten ble holdt inne hele tiden. Det som er bra, er at gruppene aldri er større enn 4 hunder, og på valpekurset vårt er vi 3 stykker. Målet mitt med kurset er først og fremst at Munti skal komme seg litt vekk fra de voksne hundene og måtte jobbe uten de i nærheten. Det andre aspektet er å kunne jobbe med konsentrasjonen mens det er andre hunder tilstede. Det må jeg si var genialt med å være inne, for det blir bare noen få meter mellom hundene til en hver tid! Testosteron-klumpen oppførte seg eksemplarisk, og vi jobbet inn noen nye triks første kvelden. Han tar ting veldig kvikt (på godt og vondt?), og etter at Heidi har lært at godbiter skal være GODE er det ikke måte på hvor mye han byr på seg selv Min skjulte agenda med kurset er jo selvfølgelig å bli kjent med noen i hundemiljøet her i byen, og jeg fikk allerede første kvelden respons på det! Neste lørdag skal vi møte flere fra de andre kursene på hundeparken. Her hopper vel alle som kjenner meg i stolen, for det med å slippe hunder sammen i fri utfoldelse er vel ikke akkurat min kjepphest for å si det sånn! Vel, jeg har funnet ut at noen kameler må man svelge om det skal bli litt fart på det sosiale livet! Jeg får trøste meg med at Munti er rimelig(!) trygg på seg, og kan ha godt av å møte andre hunder… Det tror jeg Tiril er helt enig i også; hun får virkelig gjennomgå om dagen. Munti har fast posisjon med kjeften over Tirils nakke – knurrende og filleristende. Herlig med halvvoksne avkom – not!

Ellers har jeg kommet i kontakt med en flat-oppdretter rett utenfor Northfield. Sjekk hjemmesiden hennes her. Hun har prøvd å sette meg inn i utstillingsklassene her, og det er flere klasser som passer den enkelte hund. Man kan f.eks. melde på en valp/unghund rett i Bred by Exhibitor hvis man føler for det. Vi har sett oss ut en utstilling 17. og 18. november, så får det briste eller bære! Sjekk klassene;

Puppy – For dogs between six and twelve months of age, that are not yet champions.

Twelve-To-Eighteen Months – For dogs twelve to eighteen months of age, that are not yet champions.

Novice – For dogs six months of age and over, which have not, prior to the date of closing of entries, won three first prizes in the Novice Class, a first prize in Bred-by-Exhibitor, American-bred, or Open Classes, nor one or more points toward their championship.

Bred By Exhibitor – For dogs that are exhibited by their owner and breeder, that are not yet champions.

American-Bred – For dogs born in the United States from a mating which took place in the United States, that are not yet champions.

Open – For any dog of the breed, at least 6 months of age.

Nå skal vi ut og kikke på bil til meg. Håper det kan bli kjøp om KORT tid nå som social security no. er på plass!

/Heidi

Bursdag og endelig sofa!

I helgen har vi feiret Bjarnes bursdag på en stille og rolig måte. Etter en kort diskusjon fant vi ut at måtte bli sånn; H: Har du tenkt på å ha noe selskap eller? B: Hvem tenkte du skulle komme da? Darwin (arbeidskollegaen til Bjarne) er ute på reise. H: Ehhhhhh! Vente til vi har fått noen venner da? B: Ja, det hadde jo vært en idé….

Så vi drøyde det selskapet Men, kvelden endte riktig bra den! Min gave var en DVD-spiller (fikk vite det når Bjarne kom hjem på kvelden..) og en haug med filmer. Riktig flink var jeg som kom på det! Og ikke nok med det; sofaen og nattbord til soverommet kom ENDELIG. Så kvelden gikk med på å skru sammen møbler og montere sofaen. Vi feiret at alle skruene var tilstede med å innta horisontalen og innta et bedre mexicansk måltid og kald øl. Slett ikke verst!

På lørdag dro vi en tur ut til «wilderness» området, som tydligvis amerikanerne kaller udyrka mark… Kjempefint det stedet, og det genialet er at det nesten ikke er folk der. På lørdag var det vel unntaket, ettersom det var 16 grader og sol. Vi fikk likevel gått en skikkelig bra tur og trent. Det er bare å gå langt nok, så ser man ikke folk – akkurat som hjemme altså! Det har regnet gangske mye den siste tiden, så elva som renner gjennom området er både høy og stri. Vi må passe på at hundene ikke forsvinner alt for langt ut, men inntil land er det fint og akkurat passe strøm til at det blir fin trening (á la stå på stedet hvil og svøm )

I går kjørte vi ned til «hovedkontoret» til Bjarnes jobb. Jeg bruker hermetegn, for kontoret er mer en brakke og har 4 ansatte som jobber der, men det ligger veldig fint til med enorme jorder som stort sett er dyrket med mais. Nå hadde de endelig tresket det meste av maisen, så det fristet å trene hundene litt før vi tok kvelden. De eldste hundene begynner å bli bedre på lange markeringer og dirigeringer, så vi satser på å starte på en Hunting Test tidlig til våren. Når det gjelder lillemann, så får han med seg alt og litt til. Jeg fant vel ut at det ikke skal bli denne typen trening for han på en stund. Ikke at det er en lyd eller at han forsøker å knalle på noe som skjer, men han vet litt for godt hva det dreier seg om når de voksne får jobbe såpass mye som de gjorde i går. Derfor passer det bra at vinteren snart setter inn, for da blir det mye dubbeditt-trening og fokusering på de rette tingene Skal melde oss på et dressurkurs også, og det tror jeg blir bra for både hund og eier!

/Heidi

Indian summer

Den siste tiden har det vært uvanlig varmt her, og vi har fått en forsinket sommer – i oktober! Gradestokken har krøpet opp og opp, og toppet seg i helgen med over 30 grader. Litt merkelig med trær som gulner og den varmen! Vi sier ikke nei takk, vi altså – men hundene finner det noe slitsomt og det blir flere badeturer hver dag. Vi har heldigvis klimaanlegg i huset, så vi setter temp. på et mer levelig nivå.

Ellers har vi fått satt opp gjerde rundt en del av tomta. Det var på nippet til skillsmisse bare et par ganger, så det må være ny rekord for Holm og Kvan med praktisk arbeid sammen… Vi håper hundene synes det er like fint som oss, men vi får ta det litt pent i starten. Vi fant ut etter litt rask hoderegning at det er et par generasjoner siden vi hadde hunder som faktisk var vant til å være innenfor et gjerde, så vi håper ingen blir som Nadia som bare tok det som en selvfølge å forsere alle gjerder!

I går fant vi nok en gangvei (eller gangmotorvei) som vi kan både trene og gå tur på. Smått fantastisk med underlag á la en fotballbane – ca. 5 – 10 meter bred og ofte rette strekker på 200 meter! Og ikke mange mennesker som bruker det, bare noen enslige joggere og et par hundemennesker fra Norge! Vi aner gode muligheter for vår nye treningsfilosofi; langt, langt, langt Forsøkte å legge igjen båndene i går som «dummyer» og sende bakover. Det gikk forsåvidt greit det, men hundene har nå en naturlig trang til å løpe ut i en liten bue for å få vitring de siste meterne (ganske fornuftig, spør du meg!). Jeg har sluppet tanken om den greia, men Bjarne…. Vel, vi får se!

/Heidi

Social security no

Når man flytter til et nytt land er det mye nytt å lære seg! Vi har funnet ut at social security no er en svær greie her. Ikke vet vi helt hva det er, men noe har vi lært på denne korte tiden; har vi det åpner det seg en rekke snedige og ikke minst nødvendige muligheter! Kort fortalt trenger vi dette for å åpne en konto, få førerkort, kjøpe bil og mobil!! Ikke så lett å være her uten alle disse tingene, men det er godt vi har VISA og snille arbeidskollegaer hos Bjarne som kjøper bil og mobil i firmaets navn

Vi skulle ordne dette social security no i dag, og det var i en by ca. 1 times kjøring herfra (vi kjører i god tro at internasjonalt førerkort gjelder også her inntil vi får et gyldig et!!). Vi tropper opp på kontoret, og får raskt plass hos en dame som tar i mot passet til Bjarne og vi aner at dette går veien; bare fylle ut alle mulige personlige opplysninger om familie, adresse osv. osv. Damen sier at kortet med nummeret kommer i posten om 10-14 dager. OK – alt vel så langt! Så er det Kvans tur, og damen fortsetter å hakke inn opplysningene om hennes familie osv. Når prosedyren skulle være over, får heller damen en nype mellom øyenbrynene enn det forventede smilet… Jaha! Hva er feil nå? Har dere med vielsesattest, spør damen. Nei, det har vi jo ikke. Prøver å forklare at vi måtte gifte oss for å få det gyldige visumet begge to. Altså; har vi fått visumet som er stemplet inn i passet, betyr det jo at alt er i orden, eller…? Neida, selvfølgelig ikke (alle har vel opplevd byråkrati på nært hold?). Nei, damen måtte ha ORIGINAL vielsesattest – på norsk (jada, ingen problem det) i hånda…. Så da blir det nok en tur til kontoret da – artig å kjøre bil da!

Ellers har alle pakkene vi sendte rett før vi dro kommet. Etter å ha ventet et par dager på pakke nr. 5 (var litt engstelig for at den hadde kommet bort), kunne vi i går gjenforenes med mange av tingene våre! Det var stas, men også litt nedtur ettersom alle pakkene i større eller mindre grad så ut som de var havnet i slåsskamp på veien over… Ettersom Holm og Kvan ikke er de største praktikerne heller, hadde Bjarnes kjære fat (ca 10 kg omtrent ) blitt lagt i samme eske som Heidis kjære bilder… Trenger jeg si noe mer?! Ikke vet jeg hvor dyrt det er å ramme inn de bildene på nytt, for det har jeg fått av mamma i diverse bursdager. Sorry mamma, men jeg skal få ordnet det!

I en av pakkene kom også dummiene. Juhu! Både hundene og vi var ganske glade for at utstyret hadde kommet fram. Vi tok med alle hundene og gikk bort til parken i går kveld, og børstet støv av både to og firbente! Litt rustne etter en del uker uten noe særlig trening i det hele tatt. Men, gøy var det – og gøy er det med junior som selv i en tåketid hvor testosteron tyter ut av alle åpninger, viser at dette er han lagd for! Alt er greit med den gutten når vi plukker fram en dummy.

Bjarne og Tiril konsentrerte seg mest om å – nettopp – løpe rett fram. Litt å gå på enda da, eller som Åse sier det; bare 300 meter igjen da…! Herlig, vet du. Tenkte jeg skulle lese meg opp på target-trening og klikkerbruk. Hvorfor ikke – har funka før med den klikkern

Nei, nå skal vi ut og måle opp hagen. Skal kjøpe inn gjerde i morgen, og håper å få det opp i løpet av helgen. Blir ikke akkurat noe gjerde á la Skogbygda, men litt mer mobilt og ikke minst vedlikeholdsfritt!! Ikke sant, Magnus?

/Heidi

Field Trial

På lørdag var vi og kikket på vår første field trial – ca. 2 timers kjøring østover i staten Wisconsin. Vi var rimelig spent på hvordan opplegget kom til å være, og om noen kom til å snakke med oss i det hele tatt!

Prøven gikk over 3 dager, og det var 3 klasser i løpet av helgen; Qualifying (for hunder som ikke har plassert seg blant de 4 første i en høyere klasse – tror jeg! Ta dette med en klype salt; det er mange regler som ikke helt har satt seg ennå!), Owner/Handler Amateur (for alle hunder som blir ført av eier eller medeier/familie – altså ikke proff) og Limited Open (hunder som har plassert seg og sanket poeng for championat, eller som har blitt nr. 1 eller 2 i Qualifying eller Owner/Handler Amateur)… Ikke enkelt – og sikkert ikke helt riktig oppfattet! I tillegg er det Derby-klasse (for hunder opp til 2 år), Open (åpent for alle hunder) og sikkert flere også.

Vi kom inn til Amateur-området først, og fikk sett en trippelmarkering som alle hundene skulle gjennom først. Hunder som ikke gjorde seg bort der fikk siden en dirigering, og de hundene som var igjen etter de to første postene fikk til slutt markeringer på vann.

Kort fortalt dømmes det etter at hundene går ut på en rett linje og følger denne helt fram til markerings/diringeringsviltet. Det legges også vekt på fart og stil og lydighet. Markeringene vi så i klassen var mellom 100 og 200 meter. Det brukes ender eller fasaner, stort sett. Ved markeringsarbeidet er det over og ut hvis du må hjelpe hunden og dirigere mot fuglen. Ved dirigeringer skal hunden gå på en rett linje, og i Amateur-klassen er den ofte 300 meter lang…. Ved markeringsarbeid i vann gjelder fortsatt regelen om at de skal gå en rett linje, og det naturlige for en hund å følge vegetasjonene belønnes IKKE – heller det motsatte. Eller som de sa; det er den rette linjen vi er ute etter!

Vi møtte hyggelige folk, og de svarte velvillig på alle spørsmålene våre – så det var ikke noe å bekymre seg over! Miljøet virket lite og oversiktelig innenfor avdelingene de hadde, så neste skritt er å melde seg inn i den lokale retrieverklubben her. De har faste treninger og treningsområder til disposisjon, så det blir nok greit.

Etter at det første sjokket hadde lagt seg over avstandene, dro vi bort til Limited Open og de proffe folkene! På vei dit i bilen ble vi enige om at de avstandene kan la seg gjøre – etter å ha lagt om treningen en smule Ganske oppesen var vi egentlig da vi skrittet ut av bilen for å se den vanskeligste klassen…!

Men, du verden som vi falt sammen da vi hadde sett noen av hundene på en dirigering der!! Etter en stund så vi på hverandre, og Bjarne var den første som sa noe; Men, dette er jo faktisk helt umulig. Og det er det – med våre treningsmetoder – uten at jeg skal sette i gang en diskusjon om det her nå

Kort fortalt om dirigeringen; hundene stod på toppen av et jorde, med god oversikt over terrenget: Terrenget bestod av et jorde som skrånet lett nedover – ca 70 meter – mot et kanalsystem som var gravd opp med mange, små dammer. Lettløpt eng mellom de små dammene. I bakkant av dammen – beitemark – skrånende oppover. Det gikk en markering i området ved kanalene som hunden ikke skulle ha. Den skulle så sendes nedover jorde, over kanal/dammene, og videre oppover beitemarken. Jeg kan anslå avstanden til 400 meter – i hvertfall! Det som også utløste vår måpende tilstand, var at hundene skulle løpe på den rette linjen – hele veien. De ble korrigert med fløyte og armsignal hele veien utover, og når jeg sier at de gikk på en rett linje, gjorde de det – uansett om det var land eller vann… For å være ærlig fikk vi en litt uggen følelse av å se på, og lusket hjem – om ikke med halen mellom bena, så ikke så høye i hatten lenger!

Men, de som kjenner Bjarne vet jo at konkurransegenene er litt under middels til stede – og etter noen timer i bilen lød det; Det blir vel ikke start på field trial i år da, men neste år! Søkke ta – vi skal slå de skithunda (eller noe lignende trønders kraftuttrykk). Javel, sier jeg…

Så, er vi blitt deprimerte! Neimen om vi er. Men, vi har vel funnet ut at det er ikke på field trial vi skal ta dem, men på Hunting Tester (mer som våre prøver), og selvfølgelig skal vi prøve oss på en field trial neste år, men det blir vel heller på Qualifying-nivået enn Open-nivået Man får kjenne sin begrensning, men også sette pris på hunder med logrende haler!

/Heidi

Tannlege = dritt

Nå har vi vært her en hel uke – jeg må si det føles mye lenger! Mye skjer hver eneste dag og det er mange ting å sette seg inn i. For meg har det i tillegg til alle de naturlige tingene å ordne opp på et nytt sted, vært nødvendig med et besøk hos tannlegen… Etter å ha kjent noe en god stund som ikke bør kjennes på når det gjelder tenner, måtte jeg bite i det sure eplet og besøke tannlegen i dag. Kort fortalt; kan bli VELDIG dyrt – i beste fall bare en vanlig fylling. Artig!!

For å forklare litt for dere hvor vi bor, kan dere besøke denne linken som viser litt av den lille byen vi bor i; http://www.visitingnorthfield.com/pages/. Byen har ca. 17.000 innbyggere, og har to store universiteter på stedet. Det preger nok en del av bybildet, og sentrum har flere restauranter, puber og kafeer. Veldig koselig og litt luksus for oss å bo i gangavstand til en kald øl eller et godt måltid!! Vi har ikke prøvd så mye av det ennå, men det blir nok.

Ellers er det flere store parker som er kjempefine å lufte hundene i. Enorme områder, og veldig mange runder i fine områder. Ettersom elven Cannon River omkranser byen, er det også mange bademuligheter for de firbente. Så langt virker det veldig bra å ha hund her!

I dag har vi vært og besøkt en enorm jakt/fiske/friluftslivbutikk ca. 45 minutter kjøring fra Northfield. Butikken heter Cabelas – besøk hjemmsiden her; http://www.cabelas.com. Her kan man tilbringe MYE tid hvis man vil! Men, en forutsetning er at man er glad i kamo Kamo i alle farger og varianter – og på ALT! Vi måtte bite i det sure eplet og kjøpe kamo-stoler!! Ha-ha! Ingen sittesekker eller stoler som ikke var i kamo… Mye retrieverutstyr – både dummyer og andre greier. Vi innser at vi har kommet til et land hvor en retriever faktisk er en jakthund og ikke noe annet

Grunnen til innkjøpet av stoler at vi i morgen skal dra og se på vår første Field Trial! Det gleder jeg meg til; skal bli spennende og se hvor ekstremt det er. Men, det er mange klasser – både for valper, nybegynnere, amatører (bare eier kan stille egen hund), åpen osv. osv. Tror det er åpenklasse i morgen. Det er en labradoroppdretter vi har mailet med som bor her i Northfield som tipset oss, så jeg håper vi kan prate mer med han og få litt oppklaring i regler osv. Mer om field trial og prøver finner dere på kennel klubbens sider; http://www.akc.org/events/field_trials/retrievers/index.cfm

Ellers leser jeg for harde livet til teori og oppkjøring, men har funnet ut i løpet av dagen at vi må stille med egen bil på oppkjøringen. Ettersom Bjarnes firmabil er en Ford Excursion – ekstra LANG, er ikke det en issue og kjøre opp med den (se for dere lukeparkeringen…). Derfor tenker vi å kjøpe bil til meg før vi kjører opp, men for å kjøpe en bil må vi antagelig ha et gyldig førerkort, og for å få det må vi ha et social security no. osv. osv…. Det skal vel ikke være helt enkelt – men alt løser seg vel for snille gutter og jenter!?

Inntil videre…

/Heidi

Ikea er digg

I dag har vi vært på Ikea og kjøpt inn det meste vi må ha for at huset skal bli beboelig. Vi følte oss litt som førstegangs-samboere, og løp rundt med 2 vogner og kjøpte startpakker all mass! Men, det ble noen «luksus-møbler» ettersom min kjære mormor har bidratt med en meget gledelig pengegave og det må jeg si kom godt med

Akkurat nå driver Bjarne og skrur sammen et TV-bord, mens jeg allerede er ferdig med min oppgave (ta på et trekk på en lenestol)… Man må velge møbel med omhu når det gjelder å skru sammen ting fra Ikea. Spørsmålet er vel alltid hvilke skruer som mangler.

Tidligere på dagen gjorde vi et besøk på den lokale dyreklinikken, og fant fort ut at de vaksinerer mot det samme som oss. Glad det ikke var noe mere mas med mange nye vaksiner. Den eneste forskjellen er behandlingen mot hjerteorm, men behandlingsmetoden mot dette har tydeligvis gått framover og nå er det kun en tablett pr. måned i vår/sommer/høst-perioden som gjelder. Alt i alt var det et bra besøk og vi følte oss letta når vi gikk ut! Og for å ikke glemme vår viktigste investering etter besøket; rosa bæsjeposer med hjerter på…. Javel! Ikke noe svarte greier her altså. Bjarne sier han nekter å bruke dem, og det kan jeg i og for seg forstå Han skal likevel være glad jeg ikke kjøpte posene med tilbehør; en liten beholder til posene som var formet som et bein MED LYKT – til bruk på mørke kvelder!! Veldig fint å feste til fleksibåndet eller ha rundt armen… Ha-ha!! Noen som er interessert; vi sender hjem.

Ellers har vi registrert oss på Skype; internett-telefon. Gratis å ringe til og fra og helt genialt! Hvis noen vil, kan dere klikke inn på linken her og registrere dere som brukere; http://filehippo.com/download/e917a73472af8df23221d275c6f799ec/download/ Vi tar gjerne imot telefon , og går under navnet «heidiogbjarne». Vi har også fått oss et webkamera, men det er ikke noe must for å bruke Skype. Litt rart da og sitte og prate med folk i Norge på den måten.

/Heidi

Test og første hilsen fra USA

Da er vi framme og har begynt på vårt nye liv i USA! Alt kjennes litt skremmende og man føler seg litt bortkommen med alt som er nytt, men vi regner med at det kommer seg etterhvert…

Vi skal prøve å skrive noen linjer og holde alle som er interessert oppdatert på vårt spennende liv (vel, vel…) og håper vi kan bidra med noen gode historier undervei

Første utfordring; Kjøre opp på nytt og ikke minst; ta teoriprøven. Ha-ha!! Det kan virkelig bli en utfordring.

Første investering; TV (flatskjerm)

Første terreng oppdaget; County Park rett utenfor Northfield. Ingen mennesker å se og fantastisk fin natur med en elv som bikkjene badet og koset seg i.

Nærmeste mål; kjøpe en bil til Heidi (helt avhengig av det her i landet har vi skjønt).

Og så; begynne i jobb og med studier.

/Heidi