På lørdag var vi og kikket på vår første field trial – ca. 2 timers kjøring østover i staten Wisconsin. Vi var rimelig spent på hvordan opplegget kom til å være, og om noen kom til å snakke med oss i det hele tatt!

Prøven gikk over 3 dager, og det var 3 klasser i løpet av helgen; Qualifying (for hunder som ikke har plassert seg blant de 4 første i en høyere klasse – tror jeg! Ta dette med en klype salt; det er mange regler som ikke helt har satt seg ennå!), Owner/Handler Amateur (for alle hunder som blir ført av eier eller medeier/familie – altså ikke proff) og Limited Open (hunder som har plassert seg og sanket poeng for championat, eller som har blitt nr. 1 eller 2 i Qualifying eller Owner/Handler Amateur)… Ikke enkelt – og sikkert ikke helt riktig oppfattet! I tillegg er det Derby-klasse (for hunder opp til 2 år), Open (åpent for alle hunder) og sikkert flere også.

Vi kom inn til Amateur-området først, og fikk sett en trippelmarkering som alle hundene skulle gjennom først. Hunder som ikke gjorde seg bort der fikk siden en dirigering, og de hundene som var igjen etter de to første postene fikk til slutt markeringer på vann.

Kort fortalt dømmes det etter at hundene går ut på en rett linje og følger denne helt fram til markerings/diringeringsviltet. Det legges også vekt på fart og stil og lydighet. Markeringene vi så i klassen var mellom 100 og 200 meter. Det brukes ender eller fasaner, stort sett. Ved markeringsarbeidet er det over og ut hvis du må hjelpe hunden og dirigere mot fuglen. Ved dirigeringer skal hunden gå på en rett linje, og i Amateur-klassen er den ofte 300 meter lang…. Ved markeringsarbeid i vann gjelder fortsatt regelen om at de skal gå en rett linje, og det naturlige for en hund å følge vegetasjonene belønnes IKKE – heller det motsatte. Eller som de sa; det er den rette linjen vi er ute etter!

Vi møtte hyggelige folk, og de svarte velvillig på alle spørsmålene våre – så det var ikke noe å bekymre seg over! Miljøet virket lite og oversiktelig innenfor avdelingene de hadde, så neste skritt er å melde seg inn i den lokale retrieverklubben her. De har faste treninger og treningsområder til disposisjon, så det blir nok greit.

Etter at det første sjokket hadde lagt seg over avstandene, dro vi bort til Limited Open og de proffe folkene! På vei dit i bilen ble vi enige om at de avstandene kan la seg gjøre – etter å ha lagt om treningen en smule Ganske oppesen var vi egentlig da vi skrittet ut av bilen for å se den vanskeligste klassen…!

Men, du verden som vi falt sammen da vi hadde sett noen av hundene på en dirigering der!! Etter en stund så vi på hverandre, og Bjarne var den første som sa noe; Men, dette er jo faktisk helt umulig. Og det er det – med våre treningsmetoder – uten at jeg skal sette i gang en diskusjon om det her nå

Kort fortalt om dirigeringen; hundene stod på toppen av et jorde, med god oversikt over terrenget: Terrenget bestod av et jorde som skrånet lett nedover – ca 70 meter – mot et kanalsystem som var gravd opp med mange, små dammer. Lettløpt eng mellom de små dammene. I bakkant av dammen – beitemark – skrånende oppover. Det gikk en markering i området ved kanalene som hunden ikke skulle ha. Den skulle så sendes nedover jorde, over kanal/dammene, og videre oppover beitemarken. Jeg kan anslå avstanden til 400 meter – i hvertfall! Det som også utløste vår måpende tilstand, var at hundene skulle løpe på den rette linjen – hele veien. De ble korrigert med fløyte og armsignal hele veien utover, og når jeg sier at de gikk på en rett linje, gjorde de det – uansett om det var land eller vann… For å være ærlig fikk vi en litt uggen følelse av å se på, og lusket hjem – om ikke med halen mellom bena, så ikke så høye i hatten lenger!

Men, de som kjenner Bjarne vet jo at konkurransegenene er litt under middels til stede – og etter noen timer i bilen lød det; Det blir vel ikke start på field trial i år da, men neste år! Søkke ta – vi skal slå de skithunda (eller noe lignende trønders kraftuttrykk). Javel, sier jeg…

Så, er vi blitt deprimerte! Neimen om vi er. Men, vi har vel funnet ut at det er ikke på field trial vi skal ta dem, men på Hunting Tester (mer som våre prøver), og selvfølgelig skal vi prøve oss på en field trial neste år, men det blir vel heller på Qualifying-nivået enn Open-nivået Man får kjenne sin begrensning, men også sette pris på hunder med logrende haler!

/Heidi

Nå har vi vært her en hel uke – jeg må si det føles mye lenger! Mye skjer hver eneste dag og det er mange ting å sette seg inn i. For meg har det i tillegg til alle de naturlige tingene å ordne opp på et nytt sted, vært nødvendig med et besøk hos tannlegen… Etter å ha kjent noe en god stund som ikke bør kjennes på når det gjelder tenner, måtte jeg bite i det sure eplet og besøke tannlegen i dag. Kort fortalt; kan bli VELDIG dyrt – i beste fall bare en vanlig fylling. Artig!!

For å forklare litt for dere hvor vi bor, kan dere besøke denne linken som viser litt av den lille byen vi bor i; http://www.visitingnorthfield.com/pages/. Byen har ca. 17.000 innbyggere, og har to store universiteter på stedet. Det preger nok en del av bybildet, og sentrum har flere restauranter, puber og kafeer. Veldig koselig og litt luksus for oss å bo i gangavstand til en kald øl eller et godt måltid!! Vi har ikke prøvd så mye av det ennå, men det blir nok.

Ellers er det flere store parker som er kjempefine å lufte hundene i. Enorme områder, og veldig mange runder i fine områder. Ettersom elven Cannon River omkranser byen, er det også mange bademuligheter for de firbente. Så langt virker det veldig bra å ha hund her!

I dag har vi vært og besøkt en enorm jakt/fiske/friluftslivbutikk ca. 45 minutter kjøring fra Northfield. Butikken heter Cabelas – besøk hjemmsiden her; http://www.cabelas.com. Her kan man tilbringe MYE tid hvis man vil! Men, en forutsetning er at man er glad i kamo Kamo i alle farger og varianter – og på ALT! Vi måtte bite i det sure eplet og kjøpe kamo-stoler!! Ha-ha! Ingen sittesekker eller stoler som ikke var i kamo… Mye retrieverutstyr – både dummyer og andre greier. Vi innser at vi har kommet til et land hvor en retriever faktisk er en jakthund og ikke noe annet

Grunnen til innkjøpet av stoler at vi i morgen skal dra og se på vår første Field Trial! Det gleder jeg meg til; skal bli spennende og se hvor ekstremt det er. Men, det er mange klasser – både for valper, nybegynnere, amatører (bare eier kan stille egen hund), åpen osv. osv. Tror det er åpenklasse i morgen. Det er en labradoroppdretter vi har mailet med som bor her i Northfield som tipset oss, så jeg håper vi kan prate mer med han og få litt oppklaring i regler osv. Mer om field trial og prøver finner dere på kennel klubbens sider; http://www.akc.org/events/field_trials/retrievers/index.cfm

Ellers leser jeg for harde livet til teori og oppkjøring, men har funnet ut i løpet av dagen at vi må stille med egen bil på oppkjøringen. Ettersom Bjarnes firmabil er en Ford Excursion – ekstra LANG, er ikke det en issue og kjøre opp med den (se for dere lukeparkeringen…). Derfor tenker vi å kjøpe bil til meg før vi kjører opp, men for å kjøpe en bil må vi antagelig ha et gyldig førerkort, og for å få det må vi ha et social security no. osv. osv…. Det skal vel ikke være helt enkelt – men alt løser seg vel for snille gutter og jenter!?

Inntil videre…

/Heidi

I dag har vi vært på Ikea og kjøpt inn det meste vi må ha for at huset skal bli beboelig. Vi følte oss litt som førstegangs-samboere, og løp rundt med 2 vogner og kjøpte startpakker all mass! Men, det ble noen «luksus-møbler» ettersom min kjære mormor har bidratt med en meget gledelig pengegave og det må jeg si kom godt med

Akkurat nå driver Bjarne og skrur sammen et TV-bord, mens jeg allerede er ferdig med min oppgave (ta på et trekk på en lenestol)… Man må velge møbel med omhu når det gjelder å skru sammen ting fra Ikea. Spørsmålet er vel alltid hvilke skruer som mangler.

Tidligere på dagen gjorde vi et besøk på den lokale dyreklinikken, og fant fort ut at de vaksinerer mot det samme som oss. Glad det ikke var noe mere mas med mange nye vaksiner. Den eneste forskjellen er behandlingen mot hjerteorm, men behandlingsmetoden mot dette har tydeligvis gått framover og nå er det kun en tablett pr. måned i vår/sommer/høst-perioden som gjelder. Alt i alt var det et bra besøk og vi følte oss letta når vi gikk ut! Og for å ikke glemme vår viktigste investering etter besøket; rosa bæsjeposer med hjerter på…. Javel! Ikke noe svarte greier her altså. Bjarne sier han nekter å bruke dem, og det kan jeg i og for seg forstå Han skal likevel være glad jeg ikke kjøpte posene med tilbehør; en liten beholder til posene som var formet som et bein MED LYKT – til bruk på mørke kvelder!! Veldig fint å feste til fleksibåndet eller ha rundt armen… Ha-ha!! Noen som er interessert; vi sender hjem.

Ellers har vi registrert oss på Skype; internett-telefon. Gratis å ringe til og fra og helt genialt! Hvis noen vil, kan dere klikke inn på linken her og registrere dere som brukere; http://filehippo.com/download/e917a73472af8df23221d275c6f799ec/download/ Vi tar gjerne imot telefon , og går under navnet «heidiogbjarne». Vi har også fått oss et webkamera, men det er ikke noe must for å bruke Skype. Litt rart da og sitte og prate med folk i Norge på den måten.

/Heidi

Da er vi framme og har begynt på vårt nye liv i USA! Alt kjennes litt skremmende og man føler seg litt bortkommen med alt som er nytt, men vi regner med at det kommer seg etterhvert…

Vi skal prøve å skrive noen linjer og holde alle som er interessert oppdatert på vårt spennende liv (vel, vel…) og håper vi kan bidra med noen gode historier undervei

Første utfordring; Kjøre opp på nytt og ikke minst; ta teoriprøven. Ha-ha!! Det kan virkelig bli en utfordring.

Første investering; TV (flatskjerm)

Første terreng oppdaget; County Park rett utenfor Northfield. Ingen mennesker å se og fantastisk fin natur med en elv som bikkjene badet og koset seg i.

Nærmeste mål; kjøpe en bil til Heidi (helt avhengig av det her i landet har vi skjønt).

Og så; begynne i jobb og med studier.

/Heidi