Verdens beste Munti

munti2_3mndHan føyk inn i livet mitt som en virvelvind, alltid på farten, alltid først ute med den nysgjerrige nesa si. Uredd og ubekymret til det meste i verden fra de første leveukene i hans liv.

Men, så husker jeg vi vantro forstod at han var hjertesyk. Hva? Er ikke individer med hjertefeil små, ynkelige og tungpusta? Kanskje, men ikke Munti, nei.

 

 

munti2_8ukerMed en dødsdom tredd ned over hodet ved 4 måneders alder, sank realiteten inn. Skulle jeg avlive denne krabaten? Jeg som hadde hatt et ønske om å få en etterfølger etter Tiril, og kun derfor, hadde beholdt denne valpen? Jeg er glad jeg ignorerte veterinærenes anbefalinger. Et liv uten Munti ville vært et fattigere liv, det er helt klart.

Fra den dagen avgjørelsen ble tatt om å beholde han, krøp han inn i hjertet mitt og ble der.

 

Alltid klar, utførte alt med sjelen langt utenfor pelsen. Alt gikk i 100, ingen ting i mellom. Holdt det, så holdt det. Man kan ikke være upåvirket av en hund med en sånn innstilling til livet, so be it – at vi ikke ble verdensmestere i noe.

Jeg vil alltid huske de opplevelsene vi hadde sammen uansett. Hvor mye jeg fikk oppleve gjennom den hunden. Små ting, store oppturer, nedturer, Europacup, IWT, andejakter og ettersøk, fasanjakter og turer i skog og mark, fjellturer og ferier ved sjøen, USA, NM, slå en haug med labradorer på Nordisk, knalle på en A-prøve ytterst på Samsø, toppe heile driden i Rogaland.

Ingen kan si at vi har levd et stille og tilbaketrukkent liv sammen. Jeg vil huske det aller meste. Aller mest vil jeg huske øynene hans som lyste av livsglede, hvert sekund i døgnet;

–  Skal vi finne på noe eller?

– Jeg kan springe fort som f.. over det jordet, jeg, bare du blåser i fløyta!

Ja, jøss. Klart jeg blåste i fløyta. Og Munti; hver gang, stod stille i lufta når lyden nådde han, og spant tilbake i 120 for å kaste seg over tennisballen. Små gleder, varm om hjertet.

De siste årene var preget av borreliose og den skiten det medfører. En hund som ble mentalt utafor og lot de minste ting gå inn på seg. Det var et enkelt valg, etter noen funderinger; å la han leve i troen at han fortsatt var på topp, at han fortsatt fikset alt. Konge på hjemmebane, verdensmester på trening.

Munti levde livet i full fart. Han forlot livet i full fart. Pigg og glad i det ene øyeblikket, død i det neste. Det var en lett avgjørelse å la han slippe når det ble som det ble. Hva gjør man ikke for sin beste venn.

Jeg er så lite religiøs av meg, men hundehimmelen må jeg tro på, siden de får så kort tid her på jorden. Grønne enger? Nja, mer en skog full av fasaner, ser jeg for meg. Tiril, Munti, og alle de andre i skjønn forening.

Tomrom, sjokk og sorg. Jeg vet det blir bedre, men jeg vet ikke riktig hvor den veien går akkurat nå.

Så ufattelig glad i den hunden, på grensen til det latterlige vil de fleste si. Ville aldri vært det foruten. Ville aldri brydd meg litt mindre, og fått en hund som presterte bedre. Å få oppleve den gleden, å ha verdens beste firbente venn som alltid var klar for å finne på ting sammen med meg, den følelsen vil jeg gjemme på resten av livet.

Takk, verdens beste Munti!

Takk til Peter, Andreas, Kari, Ann Cathrin, Kirsti, Guro, Harriet og alle dere andre som har fanget så mange fine øyeblikk på film..