Jeg kan vel si at det har blitt en tradisjon nå – 3. året jeg skriver fra årets høydepunkt; Flatmesterskapet i Sverige. Årets mesterskap foregikk like ved Falkenberg i Halland kommune på vestkysten. Og for et utrolig flott sted! Det kan minne en litt om Danmark med de lange strendene, lett kupert terreng og mye gårder og dyrket mark – og mange flotte hester! Ettersom det er tett med gårder der, kombinerte Bjarne det med jobb (selvfølgelig…!), og reiste nedover allerede på onsdag. Jeg tok med meg hunden og kjørte ned på fredag.
Vi hadde leid et helt lite hus i forbindelse med en campingplass, og skulle bo sammen med Tove og Magnus som debuterte på FM. Therese og Kira måtte dessverre melde avbud i siste liten, men sånn er det med eget foretak! Resten av Duckstream-gjengen bodde også på campingen, men vi fant fort ut at avstanden mellom husene var av det romslige slaget – så det helt store sosialt sett, ble det ikke. Fredag kveld grillet derimot den norske gjengen indrefilet av okse, som Bjarne hadde mast seg til (he-he!) fra det lokale slakteriet. Nok mat, kan du si! Et kongemåltid, og en bra oppladning for helgens konkurranse.
Lørdag gikk NBK og UK, så Bjarne og jeg var bare turister. Vi kikket på Tove i NBK og Magnus i UK. 4 poster, og 2 med vilt (!) gjorde utgangspunktet litt usikkert, ettersom vi hadde overtalt debutantene til å bli med på FM – for «der er det jo bare med dummyer….»!! Hmmm, litt skyldig følte jeg meg, men man kan ikke alltid følge med på hva svenskene tenker om dummyer og vilt og poster osv. Viltpostene gikk derfor «så der» for både Zorro og Dennis, men dummy-postene gikk bra for begge. Men, skal man være med toppen rekker det ikke med 0, og finale kunne vi bare drømme om.
Ellers fikk vi hilse på Muntis søstre Happy og Thea. Det var stor stas for både de på to og fire! Anna-Lena og Helena hadde ikke med Blomma og Leia og det var jo litt synd, men vi fikk se bilder av begge og pratet med alle om hvordan det gikk. Alle virker veldig fornøyde, og valpene høres ut som de har mange fellesnevnere når det gjelder egenskapene; rolige og kule hjemme, men mye arbeidslyst og veldig fokuserte på oppgavene de skal gjøre. Vi holder tomlene for at det fortsetter! Det som er usikkerhetsmomentet nå er selvfølgelig bittene… Men, er man halvt hai, halvt brun missil, er det vel kanskje ikke så merkelig at det kan bli noen romslige bitt 🙂
Lørdag kveld var det supé og finaler for NBK og UK. Stor var gleden i Duckstream-leieren da Ebbas datter Menta vant NBK! En stor prestasjon, og veldig gøy for både eiere og oppdrettere. Supéen ble ganske forsinket, ettersom finalene ikke var ferdige før nærmere 8, så det hadde vært en lang dag med andre ord… Vi tok tidlig kveld for å være nogenlunde freshe til søndagen og EK-postene. Men, når vi kom hjem fra supéen viste det seg at Dennis hadde vært på visitt i et jordvepsebol i Halmstad, så resten kvelden gikk med på å ringe rundt til diverse veterinærer. Stakkars Dennis så ut som en ekte tegneseriefigur med en nese som lignet en ballong, men virket ikke direkte syk. Tove hadde stappet i han resten av kortisontablettene hun hadde med, og vi ble enige om å oppsøke stevneveterinæren dagen etter.
Søndag kjørte vi ut til EK-postene, og der var det også 4 poster. En med vilt, og tre med dummyer. Postene var som følger;
Post 1 – feltsøk
3 minutter til rådighet. 4 vilt i et lite området med høyt gress, omkranset av et dike og høy vegetasjon.
Post 2 – vannpost
3 minutter til rådighet. En vannmarkering som skulle hentes direkte. Så en ny markering som ikke skulle hentes. Skudd mot dirigering som skulle inn.
Post 3 – trippelmarkering på land
4 minutter til rådighet. 1. markering gikk mot venstre på andre siden av et gjerde. 2. markering på beitemark, rett fram. 3. markering mot høyre, inn i tett buskas og på andre siden av et gjerde. Avstand på alle markeringen; mellom 70 og 90 meter.
Post 4 – landdirigering
3 minutter til rådighet. Gikk i forbindelse med trippelmarkeringen, og den fungerte som en slags forstyrrelse på vei ut. Hundene måtte forsere et gjerde, et dike, og enda et gjerde – før de skulle ut over et jorde med ganske høy vegetasjon. Avstand; ca. 120 meter.
Det som fort ble opplagt, var at tiden var så j…. knapp! Og går tiden ut, ryker det mange poeng! Det måtte blir mye handling fant vi ut, og man måtte forsøke å hjelpe til så godt man kunne på både søket, og trippelmarkeringen. Når vi kom oss ut i området hadde allerede Annika, Anna-Lena og Pål startet, og det hadde ikke gått så bra for noen av dem. Jaha, tre av mine favoritter hadde hatt såpass store problemer at de tvilte på finale – og da kom nervene mine!
Bjarne og Tiril startet først av oss, og det begynte bra på feltet. 3 vilt inn på 3 minutter. Andre posten gikk også bra. Direkte ut på markeringen, og rett ut på dirigeringen. Ingen problem. Så kom 3. posten, også der gikk Tiril bra. Valgte å hente den sist kastete markeringen først, og hun kom raskt ut av buskaset med dummyen. 2. markeringen rett på, og så 3. markeringen; løp hun rett inn i gjerdet! Måtte hjelpes litt etterpå for å få henne gjennom gjerdet, men det gikk heldigvis bra og hun klarte det innenfor tiden. 4. og siste post var kanon! Med små midler kom hun ut i rett området, og hadde fått inn dirigeringen før den andre hunden hadde fått inn sin første markering… Jeg vet ikke hvem som var mest glad av oss etterpå; Bjarne, jeg, Roger eller Bengt (Agneta dømte og fikk ikke sett!)!
Etter dette forsvant mine nerver; så jeg måtte peppe meg litt opp før Robin og jeg skulle starte. Konsentrasjon, vet dere..!
Robin er jo som før sagt ingen WT-hund; til det er han altfor lite nøyaktig og taper alltid for mange poeng. Denne gangen fant han det for godt å hive seg på rygg over en and på viltposten… Jaha, sånn er det med Ferdinand-genene 😉 Etter at rullingen på viltet var overstått, plukket han opp anden og kom løpende glad og fornøyd hjem med den…. Jeg måtte virkelig bite det i meg, og late som jeg var verdens mest fornøyde med prestasjonen – for dårlig humør og Robin er en feil kombinasjon. Vi fortsatt med gode miner på 2. posten, og den gikk fint. Ingen problem. På markeringsposten brukte han lang tid på den første, og jeg ante vel at tiden kom til å gå ut. Fant første markeringen, tok den andre direkte og måtte hjelpes en del på den siste. Men, bra utført. Dirigeringsposten gikk OK. Holdt oss innenfor tiden, men det ble litt mye blåsing i fløyta for at de høyeste poengene ble tatt fram. Jeg var tross alt fornøyd med de tre siste postene, og må bare innse at Robin ikke har den bagasjen han trenger for å være med helt i toppen.
Finalistene i AK, Veteran og EK ble presentert noen timer senere, og stor var gleden når Tiril nok en gang hadde kommet seg videre!! Ingen av de andre store favorittene hadde kommer seg til finalen, så det var en gjeng ganske ukjente hunder for meg, med unntak av Helenas Spøket (e. Hinnared’s Nitro).
Finalen i EK bestod først av en walk-up hvor ingen ting skulle hentes. Alle 6 finalistene gikk på linje og det ble skutt og kastet. Når walk-up’en var ferdig, skulle en og en hund presenteres for et heftig opplegg; En markering kastes til venstre, inn i tett vegetasjon og over et dike. Så går det en kanin-runner på tvers over – fra venstre mot høyre. Ingen av disse skal hentes. Hunden får så et skudd rett fram mot en dirigering som ligger på andre siden av et sauegjerde. Går hunden rundt, er det takk for i dag!
Tiril ble hentet fram som første hund, og ble sendt greit ut forbi begge forstyrrelsene. Etter en 
del fram og tilbake, og mange stopp med fløyta, fikk endelig Bjarne henne over gjerdet, til min store lettelse! Kanindummyen hentet hun raskt inn, før siste markering over diket skulle inn. Tiril løp ut og jobbet og jobbet i området, men nei; ingen dummy inn. Fortvilelsen økte hos meg, og neglene forsvant en etter en! Etter flere gode forsøk gikk en av dommerne ut i området og snakket med kasteren. Da viste det seg at dummyen hadde havnet i diket, og forsvunnet med bekken nedover. Tiril fikk derfor markeringen godkjent; takk og lov for det!!
5 hunder gjenstod, og kort fortalt var det bare siste hund (Hinnared’s Japp), i tillegg til Tiril, som klarte alle oppgavene. For oss som så på, var det klart at Hinnareds-hunden var bedre enn Tiril så spenningen var til å ta og føle på! Hvordan hadde den gjort det i grunnomgangen?? Vi ante ingen ting, så det var noen nervepirrende minutter fram mot premieutdelingen.
For å gjøre en lang historie kort, så var marginene på vår side i år igjen! Tiril ble utropt som Flatmäster foran Hinnared’s Japp!! Når jeg sitter her og skriver om opplevelsen, føler jeg meg nesten litt matt. Hvor er den euforiske gleden vi kjente i 2005? Har vi blitt blaserte? Nei, absolutt ikke!! Men, hvordan kan man overgå denne prestasjonen? Jeg vet ikke, men tanken om å gi seg på topp i Flatmesterskap-sammenheng har allerede vært luftet. Så vi får se!
Takk og takk nok en gang til Agneta og Bengt for verdens beste Flat 😉 – og Roger og Ebba og alle Duckstreamere som inkluderer oss og gleder seg med oss! Ettersom vi skal reise til det store utland i høst, havnet Flatmästerpokalen i Anders-Ers väg dette året. Det har dere fortjent!!
waternuts.com 