Ikke så unormale likevel…

Og vi er offisielt igang med de siste ukene. Tjukkasene ligner mer og mer på de andre kullene vi har hatt. Jeg tenkte de kom til å sitte pent innenfor grinda til hunderommet, og leke pent med lekene sine. Være happy med, det tross alt, romslige rommet sitt. Nope! De er misfornøyde om dagen. De piper, uler og hyler sin mismot mot stengte grinder. Så da får de løpe fritt da. Nå har radiusen økt til hele gangen og kontoret. Jeg antar stua er rett rundt hjørnet. De andre hundene er IKKE fornøyd, og alt er som vanlig. Bortsett fra at vi ikke kan ha de ute. Det er en skikkelig strek i regninga. Jeg husker når Carmen og Munti var valper på samme tid på året. De siste ukene var det bart, og de tilbragte mye tid ute. Jeg håper fortsatt på et under.

Den gang da…