Kategoriarkiv: Uncategorized

Høstens opp og nedturer

Lykka3_apr13Høsten har vært preget av både gode og dårlige dager. Hvis vi starter med de gode, så er det en lang rekke med flotte resultater – vi nevner;
– Pete nr. 6 på NM og Mack nr. 5 på UM
– Mack 1. BK
– Pete Norsk og Svensk jakchampion i august og Nordisk jaktchampion i oktober!
– Pete Very Good på internasjonal A-prøve i Danmark
– Lykka 1. AK, og klar for EK
– Norge nr. 2 på Nordisk Flatmesterskap i Finland med Pete, Carmen og Munti på laget
– Leia Nordisk Flatmester for Sverige
– Pete nr. 2, Munti nr. 3 og Leia nr. 4 på Svenske Flatklubbens rasemesterskap på A-prøve
– Munti og Lykka 1. EK på eliteprøven i regi Norsk Retrieverklubb i november

Ellers har sommeren og høsten vært preget av sykdom og elendighet. Munti ble endelig diagnosert med borreliose etter mange bekymringer, men etter 4 uker på antibiotika ser han ut til å være sitt gamle jeg.

Munti og Mack med fin sesongpremiere!

Munti_NM11

Åse og Heidi dro til Värmland for å lufte hundene og komme i gang med sesongen. Debutanten Mack skulle kjenne på det virkelige liv, og han oppførte seg eksemplarisk hele dagen. Han viste supert markeringsarbeid, og gjorde også ting han ikke kunne. Totalt 2. plass og godt fornøyd! Munti jobbet solid og fint hele dagen, og fikk også vært med på en finale han gikk seirende ut av. 1. vinner og god følelse! Åse og Heidi koser seg på tur, og neste anledning blir undhundsderby i juni!

A pretty bad plan, actually….

Først kan jeg komme med et åpent spørsmål; er det noen som
vil kjøpe en meget fertil labrador hannhund?? Han har så fantastiske forplantningsevner at han bare trenger å være i samme rom som tispen som skal
parres. Ja, jeg tror faktisk han kan tjene seg søkkrik på befruktning pr.
telefon resten av sitt liv… Det er bare å ringe! Jeg kan gi en meget god
pris.
Spøk til side. Jeg forsøker å heve meg, men det er ikke så
enkelt. Jeg leser utenriksstoff i avisen for å få et mer riktig perspektiv på livet, for akkurat
nå er dette en stor, tyngende sky som henger over hodet mitt.
Våre søte valper er jo slett ikke eksklusive flatter lagd med
importert sæd fra UK, nei de er bastarder av beste slag. Hadde vi drevet med
svindel på si, hadde vi solgt dem som Flatradorer til 15000,-
pr. stk. Det beste av det beste fra to raser. Helt genialt.
Etter å ha observert at de søte små utviklet seg mer som
labradorer enn flatter ettersom de vokste opp, tok vi en farsskapstest når
valpene var til helsesjekk før levering. Og svaret som kom denne uka var ikke direkte
overraskende for oss. Vår kjære labrador stemte som match som far til valpene. Hvordan det har skjedd kommer alltid til å være den STORE
gåten for oss. Med hånda på hjertet kan vi faktisk ikke si når og hvordan det
har skjedd. At den lille labradoren vår har kommet seg innpå flat-tispen er et
lite mirakel. Ikke er det mindre enn  imponerende at han har greid det bak ryggen
vår, men at han har klart å overliste Munti kommer alltid til å være meg det
store mysteriet. Vi voktet jo damen med våre liv, nettopp pga av situasjonen vi
var oppe i; lånt tispe, sæd fra England… Dere ser rammen av alvor? Nettopp.
Sånn agerte vi også. Jeg beklager om jeg virker forvirret og repeterende, men
det er vel fordi jeg nettopp er det 😉
Jeg prøver å ikke tenke på omfanget, men det er faktisk vanskelig å la være. Jeg kjenner
meg ganske så useriøs og dum når jeg tenker på Idar som lånte bort sin kjære
hund til oss for at vi skulle gjøre det rette. Ingen problem. Vi har full
kontroll, liksom. Jeg tenker på søte og snille Robert som vi klarte å tenne
gnisten hos når vi besøkte han forrige året. Såpass overbevisende var vi, at
han gjerne ville ha en valp fra kullet. Den første Waternutser’n som skulle bli
eksportert til rasens opprinnelsesland. Jeg blir nesten litt kvalm bare ved
tanken på hva som har gått i vasken. Vel vel, jeg bør vel innta samme holdning som Robert; Nobody died. Life goes on. 
Valpene på sin side lever livet til fulle. De er faktisk geniale på
alle måter. De er akkurat sånn vi vil de skal være. Nysgjerrige, fulle av lek,
tøffe og undersøkende. Sosiale og kosete, ukompliserte og åpne. Jeg digger dem.
De fortjener å få flotte hjem. Jeg gruer meg til å bevege meg ut i et ukjent
kjøpersegment jeg bare har betraktet fra utsiden i mange år.
«Blandingshunder til salgs». Faen også. Legge ut hunder til salgs på Finn? Never… Sukk!
Aksjon «Gi Flatdradorene et meningsfylt liv» har derfor begynt. Kjenner dere noen? Ja, dere vet.. Call me. Spread the words (det er jeg ganske sikker på kommer til å bli gjort!).

6 uker og stigende form

Og vi er offisielt inne i de to mest slitsomme ukene. Valpene er 6 uker og på toppen av verden, og ikke minst i sentrum av den (ihvertfall fra deres ståsted). Både Bjarne og jeg er ganske veldresserte. Vi står i stram givakt i senga når de starter opp hylekoret tidlig om morgenen. Jeg planlegger å ta opp den lyden og bruke den som melodi på mobilen. Jeg trenger antagelig aldri å være bekymret for å forsove meg i årene framover.

Valpene er en god del ute om dagen, men kulda setter en begrensning for hvor mye tid de vil være ute. I mangel på sommer og sol må vi utfordre de med andre aktiviteter inne. Tiden de er våkne øker fra dag til dag, og overskuddet er det ingen ting å si på. Drepe-hverandre-perioden pågår fortsatt. Jeg forstår hvorfor de skriker. Jeg har kjent hva de valpetennene gjør med fingre og nese. Ikke godt!

Travel sommer og høst

2013 blir ikke mindre travelt enn de andre årene. Frivillig og morsomt! Man får smi mens jernet er varmt. Ikke hver dag man er så heldig å ha hunder som kan være med å kjempe med de beste 🙂
Munti og Pete er med på et lag til IWT sammen med Dog til Trond. I tillegg er Munti tatt ut på laget som evt. skal reise på Europacup til høsten. Hvis snøen forsvant nå, så hadde vi kunnet startet treninga! Det hadde ikke gjort noe…

Full fart

Mye skjer med mobiliteten om dagen. Bena blir stødigere, og utforskertrangen sterkere. Oppdagelsesferd ute i hundehuset er unnagjort, og de første stegene på snø er historie.

Ikke så unormale likevel…

Og vi er offisielt igang med de siste ukene. Tjukkasene ligner mer og mer på de andre kullene vi har hatt. Jeg tenkte de kom til å sitte pent innenfor grinda til hunderommet, og leke pent med lekene sine. Være happy med, det tross alt, romslige rommet sitt. Nope! De er misfornøyde om dagen. De piper, uler og hyler sin mismot mot stengte grinder. Så da får de løpe fritt da. Nå har radiusen økt til hele gangen og kontoret. Jeg antar stua er rett rundt hjørnet. De andre hundene er IKKE fornøyd, og alt er som vanlig. Bortsett fra at vi ikke kan ha de ute. Det er en skikkelig strek i regninga. Jeg husker når Carmen og Munti var valper på samme tid på året. De siste ukene var det bart, og de tilbragte mye tid ute. Jeg håper fortsatt på et under.

Den gang da…